Værgudene har vært ekstra greie og gitt meg skikkelig finvær enda en frisøndag – og dét setter jeg pris på! Det klødde litt ekstra i turfoten når jeg våknet opp til strålende sol og minst 25 røde i dag tidlig, og jeg kjente at kløen måtte stilles så fort som mulig. Dermed heiv vi (les: hundene og jeg) oss i bilen og kjørte til Kolsås skibakke. Det har blitt en stund siden sist vi var på Kolsåstoppen, og jeg kjente det var godt å være tilbake. Kolsåstoppen er liksom vårt sted. Og til tross for at det kjentes litt ekstra jævlig å masjere opp skibakken i solsteika var det SÅ verdt det når vi nådde toppen! Det er det igrunn alltid. Kolsåstoppen er så fin. En nydelig liten perle midt i Bærum, rett og slett.
To tørste typer på toppen.
DIGG i sola!
Vi hadde utkikkspunktet alene i godt over en halvtime før vi måtte pakke sammen sakene å tusle nedover igjen. Jeg gjorde en stor tabbe i å kun ha med 1 liter vann på deling til meg og de to pelskledde, så det ble etterhvert uutholdelig varmt å sitte der oppe, for oss alle tre. Med litt mer mat og drikke i sekken kunne jeg uten tvil blitt sittende der oppe hele dagen. For å nyte sola og utsikten – og det å ha fri!
Kolsåstoppen, altså!! Et av de fineste stedene jeg vet om.
Det er mange veier til Rom – det samme gjelder kolsåstoppen; og på tur nedover tok vi en annen vei enn opp. Skibakken er genial på dager du egentlig ikke orker å gå ut, da den er lettgått og kort, men den kan bli litt kjedelig å traske både opp og ned på finværsdager som denne. Nedover gikk vi stien på vestsiden av kolsåsbakken, som ikke er merket men tydelig likevel, og ender opp i et boligområde etter en tur igjennom et hogstfelt. Den fineste veien opp til nordre topp er etter min mening blåstien fra Stein gård, og der går vi som oftest på høst-vinter-vår, når skibakken er skibakke for sesongen. Denne turen ble den stien valgt bort, da den er lengre å gå og polardyret med de brune øynene var sånn passe slått ut av varmen. Litt hensyn må man ta.
Dyra har litt ulike formeninger om varmen – Storm synes det blir litt i overkant og finner seg helst et tilholdssted i skyggen, mens Bris nyyyter det!
På tur nedover!
Hjemme igjen tok vi turen bort til mamma for å nyte de siste solstrålene i hagen hennes. Eller: jeg og Bris nøt solstrålene, mens Storm fant seg en skyggeplass hvor han kunne ligge å være sur på valpen til mamma hver gang den nærmet seg (noe den gjorde ganske ofte, da den mildt sagt forguder onkel Storm). Alt i alt har dette vært en perfekt søndag – akkurat hva jeg trengte for å lade opp til enda en jobbuke.
Ingen på eventyr 